tirsdag 3. mai 2011

Ødelagt av FrP-eres løgner

Det kom et brev fra partikontoret for en stund siden. De returnerte en liten bunke kvitteringer og reiseregninger som de ikke hadde refundert til meg. I brevet skrev sekretæren, forøvrig min forlover, at han "hadde glemt dem". Og nå var det, ifølge ham, for sent.
Flere av reisene var jeg sjåfør for Per Sandberg i opptil en dag på rundreiser til møter i fylket. Det var han som insisterte på at jeg leverte reiseregning. Hvis ikke skulle han gjøre det, sa han.
Av en eller annen grunn ønsker visst ikke partiet å ha mitt navn assosiert til seg på noen slags måte. Ikke en gang ved å betale legale krav og oppføre seg med ett minimumsnivå av anstendighet, selv om de mangler evne eller vilje til å sjekke lett verifiserbare påstander før de dømmer. Det er ikke pengene (noen tusen) som er saken, men oppførselen.

Det føyer seg inn i en lang rekke handlinger der jeg av partifolk er dømt og utstøtt uten grunnlag. Kan nevne at en politiker fra et helt annet parti var en av de få som hadde vett til å tenke selv, i stedet for å la seg forlede av løgnene som min gruppeleder i FrP spredde til byråkrater i fylkeskommunen og politikere. Denne politikeren fra et helt annet parti fant ut at påstandene ikke hang på grep og konfronterte meg med hva min gruppeleder fortalte i korridorene på fylkeshuset.


Jeg var aktiv i FrP i over 20 år, inntil for noen år siden. Sett i ettertid: Jo mer min kone ble med på konferanser og kurs, der jeg ofte var kursholder, jo mer merkelig ble partikolleger.

Etter hvert oppdaget jeg at det var en del hvisking, tisking og skuling i korridorene, men ingen sa et ord til meg om hva. Da var det bare skulderklapp og smil.

Frykten for å bli utstøtt fra det gode selskap om man ikke adlød ledelsen, vant over det man ellers hadde forventet var vanlig prosedyre: Sjekk fakta før du konkluderer.

Jeg forsto ikke hva som skjedde før lenge etter.

På et nominasjonsmøte sto en ledende tillitsmann og sa: Vi kan ikke ha barneovergripere på listene våre.

Jeg var og er helt enig med ham: FrP bør ikke ha barneovergripere på sine lister.

Først under voteringene der jeg var kandidat, og etter møtet, forsto jeg at betegnelsen barneovergriper utrolig nok var myntet på meg.

Jeg skjønte ikke før mange år senere hvordan folk kunne tro dette. Så viste det seg at kona hadde plantet slike historier om meg av flere formål.

1. For å kvitte seg med et barnekull hun hadde fra før, uten å bli avslørt som kynisk og egoistisk.

Å overlate dem til den overgrepsdømte barnefaren (hennes eksmann) var ikke en aktuell problemstilling. Å få barnevernet til å ta dem med tvang var derfor en mulighet for henne til å få frihelger til å utfolde seg slik hun hadde øynet og grepet mulighet til ved å bli kjent med meg og tatt inn i nettverket. I tillegg ville hun få sympati/oppmerksomhet stakkar som mistet barna på grunn av sin nåværende mann (meg), i stedet for å bli avslørt som en kynisk egoist som løy om meg for å få frihelger og få flere FrP-kolleger til køys.

2. For å få meg bort fra FrPs lister og få meg bort som ansatt, slik at hun kunne nedlegge flere av mine kolleger på konferanser mens jeg var hjemme og passet barna våre.

Hun brukte blant annet utdrag av domspapirene fra sin eksmanns sak, med sladdet navn og fødselsdato, for å undergrave tilliten til meg innad i FrP.
FrPs ledelse fikk tilsendt papirene, sammen med et brev der det sto at samme var sendt til VG. Det fortalte en som satt, og fortsatt sitter, i partiets arbeidsutvalg.

Etterhvert var det flere med ulike motiver som så sitt snitt til å bidra i et offentlig karakterdrap mot meg. Politiske konkurrenter og en kommuneledelse jeg avslørte for alvorlig økonomisk snusk kunne alliere seg med en partiledelse som handlet etter "føre var-prinsippet" til Geir Mo.

Av frykt for at VG skal skrive noe som gjør at "partiets Stalin" ikke får makt, velger den etter mitt syn ikke særlig intelligente mannen, gjerne det som for ham er smarteste løsning. Prosessen mot meg internt var anført fra høyeste hold. En stortingsrepresentant som visste at ryktene som gikk om meg faktisk var usanne, fordi han visste om årsaken til at kona mi valgte å gå fra sin første ektemann, turde ikke gripe inn og få frem sannheten. Det var ordre fra Geir Mo om å holde seg unna prosessen mot meg, fortalte han.

Det var ikke så nøye med å overholde hverken partiets vedtekter eller norsk lov da. Dokumentfalsk og løgner var en viktig bestanddel i FrPs interne behandling av meg.
Rettssikkerhet og noen som helst slags form for mulighet til kontradiksjon var totalt fraværende. Skremmende med tanke på at en av de som var med på dette er leder i justiskomiteen og at partiet står i fare for å innta maktposisjoner med det mannskapet som har utvist så ufattelig dårlig dømmekraft og stor grad av egoisme/posisjoneringstaktikk.

Kona derimot, ble sett på som en frelser for partiet og fikk mange slags "takk og anerkjennelse" for å ha reddet maktsøkende kollegers karrierer og muligheter. At hennes motiver for å (love å) ikke varsle noen om overordnedes brudd på partiets interne regelverk, eller å ikke avsløre deres sviktende dømmekraft, eller at de dolker en annen partikollega i ryggen for å berge seg selv, kun er ren egoisme og ikke har noe med lojalitet til dem å gjøre, er det kanskje ikke sikkert de forstår?


Jeg har ventet i mange år på at hun skal begynne å snakke sant og rydde opp i konsekvenser og alvorlige problemer for meg som hennes løgner har eskalert til.

Jeg har ventet og oppmuntret i håp om at hun klarte å ta steget det er å fortelle min tidligere omgangskrets, nå hennes facebookvenner stort sett, samt "hjelpeapparatet", at hun løy om meg for å bli kvitt særkullsbarna sine og få frihelger.

Jeg har nå i flere år studert for en ny yrkeskarriere. Det er det visst bare å gi opp nå. Jeg søkte om jobb tidligere i år. Fortalte henne ikke noe før jeg skulle på jobbintervju. Etter dette tok hun papirene mine. Hun sa i sinne under en diskusjon om at hun må få litt fremdrift i å snakke sant og rydde opp etter seg at hun har brent alle utdannelses- og yrkespapirene mine: Attester, vitnemål, kursbevis etc.

Bildet omverdenen skal se er at hun jobber, stakkar, mens jeg driver dank.
Hun har 500 venner på facebook, tildels med høye posisjoner i partiet og stillinger i samfunnet, mens jeg ikke er på facebook en gang, så hun må jo være trivelig og sosial, og jeg ... asosial?

Mens hun stadig har fortalt meg at hun fortsatt går til psykiatrisk behandling for å lære seg å snakke sant, viste det seg at hun avsluttet dette for lang tid tilbake, etter kun åtte timer. (Utkvittert som "ferdigbehandlet" slik at det distriktspsykiatriske senteret (DPS) kunne få sine penger på gunstigst mulig vis.)

Hun ble pålagt å gå til behandling av en sakkyndig psykiater oppnevnt i barnevernssak (barnekull) nummer to. En sakkyndig som heldigvis klarte å gjennomskue bløffen hennes og den ønskede konklusjonen fra barnevernstjenesten som hadde engasjert henne og skulle betale honorarkravet. En barnevernstjeneste ledet av en SP-politiker (og lokallagskasserer) som jeg avslørte for å ha mottatt partigave etter et ulovlig kommunalt tomtesalg til giveren.

Eller hadde jeg bare flaks? Den sakkyndige ville ha meg til å snakke om min kone. Arbeidshypotesen som var arbeidsoppdraget fra barnevernstjenesten var visst at jeg stadig bare snakket dritt om henne, og derfor var et kasus som måtte diagnostiseres.
At jeg bare snakket dritt om henne kom fra rektor på barneskolen. Ved en foreldresamtale for vår eldste sønn etter at hennes første barnekull var avlevert til barnevernet, var rektor tilstede. Jeg fant dette litt merkelig og tenkte at nå var kanskje tiden å røpe at kona går til behandling for å lære seg å snakke sant, noe hun nemlig overfor meg hadde hevdet. (Dette var før hun ble pålagt å gå til behandling, og det hun sa om å gå til behandling viste seg senere å ikke ha vært sant.)
-Jeg vet ikke om jeg skal si dette. Om jeg sier det så blir det galt - og om jeg ikke sier det, så blir det galt det også.
-Da synes jeg du skal si det, sa rektor.
-OK, sa jeg. - (Kona) går til behandling for å lære seg å snakke sant.
-Med et stort gap og måpende uttrykk sa rektor: "Er det sant, (navn)?"
Kona sa ingenting, men satt bare og vridde seg, virket brydd og så ned.
 (Det var faktisk alt jeg sa om henne. Da trodde jeg rektor var et normalt tenkende menneske med redelighet innabords til å handle moralsk riktig, men der tok jeg feil. Rektor hadde familiær interesse av å beskytte kommunens SV-lag fikk jeg senere vite. Et kommunelag som også var avslørt av meg for å ha mottatt gaver etter å ha vært med i det politiske flertallet som begikk lovbrudd ved eiendomssalg til en lokal storkar.)
-Dagen etter foreldresamtalen skrev rektor "Sol" i et brev til barnevernet at jeg bare satt og snakket stygt om kona hele tiden.
Dette ble igjen barnevernslederen/SP-politikerens utgangspunkt for å prøve å endelig "ta meg" og prøve å få en slags psykiatrisk diagnose av et eller annet slag, samme hva. En psykiatrisk diagnose, uansett hvilken, ville passet som hånd i hanske for politikere og tjenestemenn som dermed kunne påstå at mine avsløringer av deres lovbrudd bare var koko-tanker fra en gal mann. (Til deres "forsvar" kan sies at de faktisk ikke kjente lovverket da de begikk systematisk lovbrudd over mange år i saker om offentlige anskaffelser, ikke bare til fordel for firmaet til ham som ga pengegaver til SP og SV-laget. Dette dokumenteres i blant annet forvaltningsrevisjonsrapporter og egne undersøkelser i offentlig tilgjengelig dokumentasjon.)
Tilbake til den sakkyndige. Jeg sa: Det er ikke vits i å fortelle noe om henne, for ingen vil tro det allikevel. Så sa jeg ikke mer. Noen uker senere ville den sakkyndige snakke med min kone i enerom.

Nå tør jeg ikke stole mer på flaksen i samlivet med henne jeg lever med.

Jeg tror ikke lenger det er noen vits i å håpe på at hun klarer utnytte sitt forbedringspotensial.

Partiets tidligere sentralstyremedlem, som stadig oppsøkte henne og leide hotellrom i Trondheim slik at de kunne treffes i lunsjpauser og etter arbeidstid mens hun jobbet på partikontoret, var en av partiets vindu inn i politiregistrene for å sjekke hva politiet har registrert om partimedlemmer.
Han kunne med letthet ha sjekket ut og avkreftet rykter og løgnaktige påstander om meg som ble spredd  blant annet av konkurrenter til listeplasser. (Har fått vite fra en lokalavisredaktør som mistet besinnelsen i en diskusjon der jeg snakket om at han hadde et for oppblåst selvbilde til å forstå at han var blitt lurt av det han kalte en anonym kilde at den ene kilden var Torstein Larsen. Da fylkesformann.)

Sentralstyremedlemmet kunne ha avkreftet røverhistorier ved å sjekke ut i etatens registre, hvis han hadde tenkt med rett hode og hatt en moral som tilsvarer det minimum av tillit han burde forsvare i ulike maktposisjoner i samfunnet. (Som politimann og politiker.) Som vanlig praksis har vært i FrP, benyttes noen av partiets politiansatte til privat (partimessig) innsyn i politiets registre. dette sentralstyremedlemmet sjekket meg, men sa til en sentral tillitsmann at det er ikke sikkert registeret er oppdatert med alle saker. Det er tull. Alle slike dommer er selvfølgelig registrert, men det passet vel ikke å avslutte de hemmelige kosetreffene han, da skilt, fremdeles foretok med min kone enda da?

Jeg kaster kortene. Med alt det måtte innebære for partikolleger som har bidratt i løgnspredning og unnlatt å gjøre noe som helst for å rydde opp og informere meg.

Dessverre kan jeg ikke lovlig skrive navnet mitt her, da andres rettsvern trer inn og de har visst krav på anonymitet.

Jeg har visst ikke krav på noe som helst. Fikk ikke en gang innsyn i barnevernssaken om våre barn som rullet i gang etter at hennes første kull gjennomgikk omsorgsovertakelse. Da var det visst hennes uttalelser som igjen lå til grunn for saken selvfølgelig som måtte holdes unna meg. Hun måtte beskyttes.

Mine krav om innsyn (en elementær partsrettighet i norsk lov) ble av barnevernet i kommunen betegnet som en besettelse.

Da de ikke fikk annet å ta meg på ble den psykiatrisk sakkyndige fortalt av barnevernslederen at det virket som en besettelse at jeg skulle ha innsyn. Den stakkar sakkyndige hadde ikke kjennskap til forvaltningslovens bestemmelser om innsynsrett, og virket triumferende da hun lanserte poenget, deres funn. -Jeg var jo besatt av å få innsyn, så det var noe galt med meg, ikke sant? Den sakkyndige falt ned som en skinnfell da hun fikk vite at det i stedet var lovbrudd av hennes oppdragsgiver å ikke gi innsynet jeg hadde krav på, og bedt om, men ikke fått i løpet av de 18 månedene barnevernstjenesten overkjørte mine og mine barns rettigheter fordi de ikke hadde vilje eller vett til å sjekke hvorfor min kone ville at de skulle overta hennes første barnekull.

Kona er forresten også dømt for bedrageri, men alle i nærmiljøet og tidligere omgangskrets tror det er meg fordi en lokalavis skrev inn flere feil opplysninger om den dømte lokalpolitikeren og ikke rettet opp før flere dager etterpå, når alle hadde lest det og Google hadde høstet. Det tross at jeg varslet journalisten og redaktøren skriftlig og snakket med dem for å forklare feilene detaljert innen en time etter at de publiserte artikkelen på nett som var egnet til å helt frikjenne den faktisk dømte og heller kaste uberettiget mistanke på meg. Lokalavisa har jo også selvfølgelig fått vite at "jeg er en motbydelig nedrig overgriper og skurk" og at det er kona mi det er så synd på.

Vær snill med barna de som måtte treffe på dem en gang. Antar mor vil ha behov for omsorgsovertakelse igjen for å få frihelger når jeg ikke kan være barnepasser. Hvis hun ikke selv klarer å finne på noe som setter meg i et negativt lys, for å fremprovosere en ny omsorgsovertakelse, så får hun nok hjelp av de i hjelpeapparatet som uansett har alvorlige lovbrudd å skjule i forhold til behandling av meg, så litt mer dokumentfalsk og falske forklaringer gjør ikke noe fra eller til.

Lokalavisene stiller sikkert også ukritisk opp for å spre flere løgner om meg og knuse eventuelle smuler som måtte være igjen av tillit hos en og annen som ikke har fått med seg deres tidligere løgner om meg.

Jeg orker ikke ta en kamp for å få omsorgen. Jeg lar løgneren vinne. Hun har spredd nok løgner om meg, og jeg klarer ikke en løgn til, som sikkert måtte komme om om jeg prøver å utfordre hennes fasade som empatisk ("kvinne=empatisk") og "omsorgsfull".

Og så lenge det er vett igjen i hodet mitt, vil jeg aldri oppfordre folk til å stole på dømmekraften til flokken FrP anført av Geir Mo, Siv Jensen og Per Sandberg.

Og til siste: Hvorfor ringer du ikke når jeg legger igjen beskjed? Er ikke du så opptatt av justismord da, eller er du bare en patetisk hykler som folk må passe seg for å tro på, for da blir de lurt?

Best å få oppklart slikt når det nærmer seg valg.

Og kall meg gjerne en drittsekk. Det ser jeg på som en stor anerkjennelse nå.
Mye bedre enn det dere ved løgner, rykter, karakterdrap og manipulasjon klarte å få mange til å tro: At jeg er en barneovergriper, barnemishandler og kvinnemishandler ... og kanskje mer også.

Ja, straff meg gjerne om maktapparatets lakeier finner det mest formålstjenlig. (Einar er jo politimann også, og kan sikkert hevde seg krenket av meg, mens han alltid er den uskyldige engelen.) Fengsel virker forlokkende i forhold til å leve slik jeg gjør nå, med en psykopat som har ødelagt og ødelegger meg for hver dag. Jeg kommer aldri i verden til å betale noen bot eller oppreisning om noen skulle finne på å hevde seg krenket og gå til sak på grunn av det jeg skriver her.

Jeg har mye å fortelle om både uredelige lokalavisredaktører med ego større enn viljen til å korrigere feil og løgner de har fått dokumentert er usanne, lovbrudd av lokale maktpersoner i forvaltningen, og om dømmekraften og moralen til lokalpolitikere, nasjonale politikere/tillitsvalgte/partiansatte.

Jeg får mye tid snart til det jeg i min "virkelighetsforståelse" oppfatter som rettferdig når jeg slipper å ta hensyn til familie og å prøve å bygge en ny karriere.
Dere klarer ikke å tråkke meg lenger ned.

-Pappa, hvorfor får ikke du en ordentlig jobb, spurte den ene sønnen min for kort tid siden. Jeg kan ikke skyve andres løgner, lovbrudd og overgrep mot meg under teppet lenger.

Jeg fikk ikke være trener for fotballaget til den eldste sønnen min for noen år siden. Ingen sa noe, bare plutselig var det en annen trener, en mor uten peiling på fotball forøvrig, da vi møtte opp. Lederen i ballklubben er forresten kommunepolitiker for SV-laget som fikk pengegaven for ulovlige tomtesalg de ikke likte at jeg nevnte offentlig.

Dere må gjerne prøve, men jeg kommer ikke lenger ned nå.

Nå er det min tur.